En førjulshistorie

Det er lørdag ettermiddag, tre dager før julaften. Jeg tar toget til Oslo for å besøke min eldste datter. Yngstedatteren kommer også dit og sammen skal vi lage og pynte pepperkaker. Men før jeg finner en buss som kan frakte meg dit jeg skal, er det et ærend jeg må gjøre. Jeg skal kjøpe juleboka til ErlikOslo.

Jeg finner ingen Erlik selger på eller ved Oslo S, så jeg beveger meg oppover Karl Johan. Like ovenfor krysset Karl Johans gate – Skippergata får jeg øye på en mann med et eksemplar av juleboka i hånda og id-kort rundt halsen. Han står og fikler med noe – jeg får ikke helt med meg hva – men jeg må i alle fall ta ham lett i armen for å påkalle oppmerksomheten hans. Joda, klart jeg kan få kjøpe juleboka. Jeg blir litt forvirret av betalingssystemet; først sms og deretter vipps – så jeg roter det til litt på mobilen før kjøpet er helt på plass. Mens jeg holder på, merker jeg at han blir litt utålmodig. Så snart han har gitt meg boka, sier han: «Nå må jeg gå videre. Jeg fryser så fælt på henda.» Jeg ser på de bare hendene hans og han fortsetter: «Ja, du skjønner, jeg har mistet hanskene mine. Eller, det var noen som tok de, da.»

Jeg spør om han har noen mulighet til å skaffe seg nye. Han tenker seg om og sier sakte: «Det er ingen utbetaling av Erlik-penger i dag.» Rimelig nok, det er jo lørdag kveld. Kort tid etter er vi på vei nedover Karl Johan, han og jeg side om side. Etter en rask vurdering av hvor nærmeste butikk som kan tenkes å selge hansker befinner seg, har vi siktet oss inn på butikken helt nederst i Karl Johan, den som alltid har klesplagg hengende på stativer rett utenfor butikkdøra. Praten går lett der vi går. Han er opptatt av hvor glatt det har vært i Oslogatene de siste dagene, og forteller meg at legevakta dagen før måtte behandle en rekke bruddskader. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at dette er en mann som har god oversikt over hva som skjer i Oslo, til enhver tid. Og som sikkert har hatt det lenge. Jeg tør ikke å anslå alderen hans, men han er ikke blant de yngste Erlik selgerne, og kropp og ansikt bærer preg av et hardt liv.

Vel framme ved butikken bemerker jeg at det her ser ut til å være bare dameklær. Jeg antyder at vi kanskje må gå et annet sted. Men blikket hans er skarpere enn mitt. Inne i jungelen av damebluser og -topper har han fått øye på et stativ med hansker, noen av dem åpenbart beregnet på herrer. Jeg har lagt merke til at hendene hans er store og grove, og velger ut det største hanskeparet jeg får øye på. Han prøver dem og de passer perfekt. Vi merker oss at det står -20 på dem. Han ler og sier: «Men tror du de holder i minus 20 da?» Vi ler begge to over denne litt optimistiske markedsføringen av hanskenes varmende effekt. Så stikker jeg inn i butikken og betaler dem.

Når jeg kommer ut, står han der og smiler mot meg. Han strekker hendene fram og jeg trer hanskene på dem, først den ene, så den andre. Da sier han: «Tusen takk. Dette kommer jeg aldri til å glemme.» Jeg svarer at han må ta godt vare på dem, så ingen stjeler disse også fra ham. Da ser han på meg med glimt i øyet og sier: «Det kommer ikke til å skje. Disse kommer jeg ikke til å ta av meg.»

Så kommer han meg i forkjøpet og spør: «Kan jeg få gi deg en klem?» Jeg hadde akkurat tenkt å spørre ham om det samme. Det blir en varm omfavnelse der på Karl Johan – og den kommer ikke jeg til å glemme. Han ønsker meg en riktig god julefeiring. Jeg takker og ønsker ham det samme tilbake, med et visst vemod. Så skilles våre veier.

Når jeg går videre, kjenner jeg på glede over et fint menneskemøte og over å ha fått gi bort den sårest tiltrengte julegaven jeg kommer til å gi bort i år. Men jeg kjenner også på en tristhet – over at vi i vårt overflodssamfunn ikke har lykkes med det som er viktigere enn alle materielle goder vi omgir oss med – å hindre at mennesker faller utenfor samfunnet og henvises til en tilværelse så til de grader på siden av det vi oppfatter som det gode liv. Desto viktigere å iblant ta et steg til siden og komme litt nærmere inn på disse menneskene som livet har fart så ublidt med. Selv er jeg takknemlig for at det var akkurat denne Erlik selgeren jeg kom i kontakt med i går.

Den svartaste månaden

#nynov – nynorsknoveller, ein lidenskap hausten 2013, då eg til og med vann ein delkonkurranse i denne Twittertevlinga. Igjen ein lidenskap i vår etter at #nynov oppstod på ny på Twitter i februar, ikkje som tevling denne gongen, men som ein emneknagg for skriveglede og skapartrong. Kvar månad lanserast eit nytt emneord. I mai var ordet «eg». Den 1. mai skreiv Per Roger Sandvik (@SvevePer), ein av initiativtakarane bak #nynov, fylgjande i si Twitter-oppmoding om å delta: «Skriv mai grøn. (…) Teksten vert til medan du går!» For eigen del måtte eg ta i bruk ein langt mørkare palett denne mai månaden. Men ein ting fekk han rett i, Sandvik; teksten vart til medan eg gjekk. Medan livet levde meg.

***

Du kom til slutt. Er her.

Eg undrar: Kor lenge blir du?

Ei kjensle av noko forgjengeleg.

Som ein skugge før sola går ned.

#nynov, Twitter 02.05.15

***

eg søkjer til skogen

må ut dit

kor trea syg einsemda til seg

kor teppet av kvitveis

legg at ein flik av ljos i sjela

#nynov, Twitter 03.05.15

***

Gleda og smerta

kjærleiken sine to andlet

På pendelen mellom dei sit du

og eg

Klamrar oss fast

#nynov, Twitter 04.05.15

***

Så er handa di der

turkar tårene mine vekk

Ei eiga ro sildrar frå andedraga

ned i sårbare hjarterøter

Eg kviskrar dei finaste orda

#nynov, Twitter 09.05.15

***

Nett no

den store jordskjelven

sterke rørsler i sjela

isundrivne røter

Eg skal finne feste att

veit berre ikkje når

#nynov, Twitter 19.05.15

***

det kjem ingen tårer

ho ligg for djupt, denne sorga

kapsla inn på botnen av sjela

under det laget der tårer vert danna

#nynov, Twitter 23.05.15

(Nei, eg gløymde ikkje «eg». Ordet er der. Teksten er ordet.)

***

Eg spring

lèt føtene leike seg av stad

over mjuk skogbotn

Kvart steg som salve

på rifta i hjartet

#nynov, Twitter 25.05.15

***

I ruinane av Vi sit Eg og Du

rotar i glør etter svunnen kjærleik

finn grobotn for ei anna ømheit

Ynskjer einannan alt godt

#nynov, Twitter 29.05.15

***

Mot høst

Det banker på, vennlig og varsomt

Jeg åpner, men der er ingen å se

Så hvisker en stemme: Hei, jeg er Høsten

Slipp meg nå til, om jeg får be

*

Jeg bukker ærbødig og svarer fra hjertet:

Vær hilset, fra nå av er vi dine gjester

Sommeren var fin, nå er den på hell

Så gjør din entré, du fargenes mester

*

Snart maler du løvskogen rød og oransje

til alles begeistring: «Så fint det er blitt!»

Snart lager du fargefest også på vidda

før du en morgen kler fjellet i hvitt

*

Snart slipper du løs dine ulende stormer

avløst av luft med en klarhet som glass

Snart skal du oss skjenke regn så det holder

til sola igjen vil innta sin plass

*

Før vinteren banker på skal vi få nyte

det vakre, det friske, din villskap, din ro

I vinterens favn skal naturen så hvile

før, en vakker dag, det skal spire og gro

***

Så grip da natten

Månesigden hviler over markene

hvit mot himmelens blågrå palett

skaper en aura av trolskhet rundt trærne

hver grein er en mystisk svart silhuett

Så grip denne stunden med blikket hevet

mot månen

som fortryller deg lett

*

Sola tar bolig i minnet og drømmen

om det som var og det som blir

Når rødmen i vest er alene tilbake

et lengselens sukk over landskapet glir

Så grip da kvelden med mild forventning

til lyset

som morgendagen deg gir

*

Nattemørket tar helt ubønnhørlig

bondens egen åker i favn

gir den så hen til kjølige kjærtegn

fra elskeren med April som navn

Så grip da natten med stille hyllest

til våren

som demper ditt hjertes savn

*

Kvelden som inspirerte til diktet er også formidlet i bilder, her

Tenk om

Tenk om jeg kunne gå til det landskapet jeg elsket

og oppdage at enga med blomster og sommerfugler 

er der akkurat som før

og at gravemaskinenes inntog bare var en drøm

*

Tenk om jeg kunne reise til barndommens fjellparadis

og vandre langs den fine stien der det nå er adkomstvei

til hyttefeltet som ikke fantes

den gang jeg på lette ben sprang stien helt til endes

*

Tenk om jeg kunne gå på skitur i skogen en vinterdag

fri for fønvind og regn og med snø og kulde i vente

den ene dagen etter den andre

helt til naturens egen rytme omsider ville bringe våren fram

Tenk om jeg fortsatt hadde i eie det som jeg ikke måtte miste

det som skulle bli barnet til del, den fineste arven jeg hadde å gi

en vinterlig skog noen måneder i året

en blomstrende eng med sommerfugler, en sti å vandre langs livet ut

*

Grobotn

dei såra vi gav kvarandre

snart er arra alt som er att

eit lindrande slør ligg over dei no

vove av draumar sprungne ut

or noko som var sterkare

enn vi forstod

og vakrare enn vi den gong

evna å sjå