Tiden leger ikke alle sår

alene i rommet

hans mobil i hånden

utallige meldinger

fulle av ord jeg ikke vil lese

ord som ikke skal finnes

likevel fortsetter de bare å renne gjennom fingrene

*

det blir vanskelig å puste

skjelvingen er hinsides enhver kontroll

et ukjent sinne fyller hjerte, hode og hender

som en stormflo slår det inn

mot et skjørt reisverk av vantro og fornektelse

*

en kort konfrontasjon – og han går

ut av døren går han

ut av livet mitt

han ser seg ikke tilbake

og unngår dermed et blikk svart som natten

idet sjelens ordløse rop sprenger normaliteten i stykker

*

sorg, savn og forakt er blytung bagasje

på vandringen inn i ensomheten

hvileløst letende etter valg som ikke finnes

alle timene blir til dager, uker, måneder, år

erkjennelsen siger sakte  inn

tiden leger ikke alle sår

***

Reklamer

Den svartaste månaden

#nynov – nynorsknoveller, ein lidenskap hausten 2013, då eg til og med vann ein delkonkurranse i denne Twittertevlinga. Igjen ein lidenskap i vår etter at #nynov oppstod på ny på Twitter i februar, ikkje som tevling denne gongen, men som ein emneknagg for skriveglede og skapartrong. Kvar månad lanserast eit nytt emneord. I mai var ordet «eg». Den 1. mai skreiv Per Roger Sandvik (@SvevePer), ein av initiativtakarane bak #nynov, fylgjande i si Twitter-oppmoding om å delta: «Skriv mai grøn. (…) Teksten vert til medan du går!» For eigen del måtte eg ta i bruk ein langt mørkare palett denne mai månaden. Men ein ting fekk han rett i, Sandvik; teksten vart til medan eg gjekk. Medan livet levde meg.

***

Du kom til slutt. Er her.

Eg undrar: Kor lenge blir du?

Ei kjensle av noko forgjengeleg.

Som ein skugge før sola går ned.

#nynov, Twitter 02.05.15

***

eg søkjer til skogen

må ut dit

kor trea syg einsemda til seg

kor teppet av kvitveis

legg at ein flik av ljos i sjela

#nynov, Twitter 03.05.15

***

Gleda og smerta

kjærleiken sine to andlet

På pendelen mellom dei sit du

og eg

Klamrar oss fast

#nynov, Twitter 04.05.15

***

Så er handa di der

turkar tårene mine vekk

Ei eiga ro sildrar frå andedraga

ned i sårbare hjarterøter

Eg kviskrar dei finaste orda

#nynov, Twitter 09.05.15

***

Nett no

den store jordskjelven

sterke rørsler i sjela

isundrivne røter

Eg skal finne feste att

veit berre ikkje når

#nynov, Twitter 19.05.15

***

det kjem ingen tårer

ho ligg for djupt, denne sorga

kapsla inn på botnen av sjela

under det laget der tårer vert danna

#nynov, Twitter 23.05.15

(Nei, eg gløymde ikkje «eg». Ordet er der. Teksten er ordet.)

***

Eg spring

lèt føtene leike seg av stad

over mjuk skogbotn

Kvart steg som salve

på rifta i hjartet

#nynov, Twitter 25.05.15

***

I ruinane av Vi sit Eg og Du

rotar i glør etter svunnen kjærleik

finn grobotn for ei anna ømheit

Ynskjer einannan alt godt

#nynov, Twitter 29.05.15

***

Mot høst

Det banker på, vennlig og varsomt

Jeg åpner, men der er ingen å se

Så hvisker en stemme: Hei, jeg er Høsten

Slipp meg nå til, om jeg får be

*

Jeg bukker ærbødig og svarer fra hjertet:

Vær hilset, fra nå av er vi dine gjester

Sommeren var fin, nå er den på hell

Så gjør din entré, du fargenes mester

*

Snart maler du løvskogen rød og oransje

til alles begeistring: «Så fint det er blitt!»

Snart lager du fargefest også på vidda

før du en morgen kler fjellet i hvitt

*

Snart slipper du løs dine ulende stormer

avløst av luft med en klarhet som glass

Snart skal du oss skjenke regn så det holder

til sola igjen vil innta sin plass

*

Før vinteren banker på skal vi få nyte

det vakre, det friske, din villskap, din ro

I vinterens favn skal naturen så hvile

før, en vakker dag, det skal spire og gro

***

Så grip da natten

Månesigden hviler over markene

hvit mot himmelens blågrå palett

skaper en aura av trolskhet rundt trærne

hver grein er en mystisk svart silhuett

Så grip denne stunden med blikket hevet

mot månen

som fortryller deg lett

*

Sola tar bolig i minnet og drømmen

om det som var og det som blir

Når rødmen i vest er alene tilbake

et lengselens sukk over landskapet glir

Så grip da kvelden med mild forventning

til lyset

som morgendagen deg gir

*

Nattemørket tar helt ubønnhørlig

bondens egen åker i favn

gir den så hen til kjølige kjærtegn

fra elskeren med April som navn

Så grip da natten med stille hyllest

til våren

som demper ditt hjertes savn

*

Kvelden som inspirerte til diktet er også formidlet i bilder, her

Tenk om

Tenk om jeg kunne gå til det landskapet jeg elsket

og oppdage at enga med blomster og sommerfugler 

er der akkurat som før

og at gravemaskinenes inntog bare var en drøm

*

Tenk om jeg kunne reise til barndommens fjellparadis

og vandre langs den fine stien der det nå er adkomstvei

til hyttefeltet som ikke fantes

den gang jeg på lette ben sprang stien helt til endes

*

Tenk om jeg kunne gå på skitur i skogen en vinterdag

fri for fønvind og regn og med snø og kulde i vente

den ene dagen etter den andre

helt til naturens egen rytme omsider ville bringe våren fram

Tenk om jeg fortsatt hadde i eie det som jeg ikke måtte miste

det som skulle bli barnet til del, den fineste arven jeg hadde å gi

en vinterlig skog noen måneder i året

en blomstrende eng med sommerfugler, en sti å vandre langs livet ut

*

Grobotn

dei såra vi gav kvarandre

snart er arra alt som er att

eit lindrande slør ligg over dei no

vove av draumar sprungne ut

or noko som var sterkare

enn vi forstod

og vakrare enn vi den gong

evna å sjå